|
|
|
|
Sjangere
|
Skrevet av Mari Lesteberg
|
|
søndag 26. august 2007 |
Renessansen
Renessansemusikk er den europeiske musikken som ble skrevet i perioden mellom ca. 1400 - 1600. Selve ordet "renessanse" betyr gjenfødelse, og innen arkitektur var det antikkens rette og rene former som ble gjenfødt. Musikken var ikke lenger bare for spesialistene (kirken og de kongelige eller omreisende trubadurer). Nå kunne hvem som helst arrangere musikkaftener med venner og familie, skjønt for det meste var det bare de mest velstående som hadde tid til det. Likevel var dette det første skrittet bort fra kirken og fyrstens monopol på den fantastiske kunstformen vi har; musikk.
Overgangen til renessansen
En av de viktigste forandringene som skjedde i musikken i renessansen var at tersen og seksten ble godkjent som konsonerende intervaller. Før ble tersen og seksten sett på som dissonanser. Det faktumet at tersen nå var godkjent, dannet grunnlaget for satser bassert på akkorder. Nå ble det vanlig å skrive satser med fire stemmer, og det ligner mer og mer på det vi i dag er vant til. Stemmene ble mer likeverdige og den dypeste stemmen ble enda dypere og mer lik det vi i dag kjenner som en bass-stemme.
Tidlig renessanse (1400 - 1467)
Burgund-skolen
Burgund-skolen lå i Frankrike, dette ble et sentrum for den musikalske utviklingen i første halvdel av 1400-tallet. Burgund-skolen var en skole for komponister, den mest kjente komponisten var Guillaume Dufay (1400-1474). Han og mange av de andre komponistene fra Burgund-skolen komponerte både kirkelig og verdslig musikk, og satsene hadde som regel tre eller fire stemmer.
Kirkemusikk: En gregoriansk melodi var utgangspunket, og komponisten supplerte med to eller tre andre stemmer
Verdslig musikk: Komponisten skrev alle stemmene; og melodistemmen var oftest klarest med mer akkompagnerende stemmer under.
Engelsk stil
Gymel-sang var en engelsk sangform som allerede på 1300-tallet var basert på parallelle terser og sekster. John Dunstable (1385-1453) var en engelsk komponist som i begynnelsen av 1400-tallet benyttet prinsippet med terser og sekster. På denne tiden var det sterke forbindelser mellom England og Burgund i Frankriket, og man kan tro at musikken i Burgund var påvirket av den engelske stilen.
Mellom-renessanse (1467 - 1534)
Musikk i det flamske området
I midten av renessansen var det det flamske området som var det viktigste senteret for musikken. Det flamske området omfattet det som i dag er Nederland, Belgia og Nord-Frankrike. Komponister som Johannes Ockeghem (1420-1496) og Josquin des Prez (1440 -1521) utviklet grunnlaget for de polyfone komposisjonsteknikkene som kom til å prege store deler av musikken i renessansen.
Imitering ble et av de viktigste komposisjonsprinsippene, og dette kan vi kjenne igjen fra blant annet kanon-sang. Imiteringsprinsippet gikk ut på at alle stemmene synger det samme, men starter etter hverandre, men stemmene ble dog litt forandret på for å passe inn i akkordene og helheten. Denne metoden ble brukt i både verdslige og kirkelige komposisjonsformer.
Kirkemusikk - protestantisk kirke
Martin Luther spilte en stor rolle da det gjaldt musikk i kirken. Det var han som innførte den protestantiske kirken, og en av grunnene var at han ønsket at musikken skulle nå ut til folket. Musikken i kirken hadde hittil vært på latin, og det var få som forstod latin, så Luther tok opp arbeidet med å oversette, og innførte salmesang. Nå kunne også menigheten delta med sang i gudstjenestene.
Kirkemusikk - katolsk kirke
En av de viktigste forskjellene mellom protestantisk og katolsk kirke, var jo hvor aktivt menigheten deltok, og den katolske kirken valgte å forstette med å bruke kor som sang flerstemmig polyfon musikk. Det var vanskelig å oppfatte teksten, og i enkelte tilfeller ble det også brukt forskjellige tekster i de forskjellige stemmene, og da kan man tenke seg at det kan ha vært vanskelig å oppfatte teksten da den i tillegg var på latin.
Den katolske kirken fikk dermed store klager på at det var vanskelig å oppfatte teksten. Kirkestyret tok anklagene alvorlig, og arrangerte et kirkemøte i Trient. Her trakk de fram konklusjonen at musikken ikke måtte komme i veien for forståelsen av teksten. Dermed besluttet de at komponisten Palestrinas musikk, som var ren, klar og i fullkommen balanse, var idealet for kirkemusikk.
Sen renessanse (1534 - 1600)
Palestrina
Giovanni Pierluigi da Palestrina (1525-1594) regnes sammen med Orlando di Lasso som en av renessansens største komponister. I løpet av sitt liv var han ansatt i forskjellige kirker i Roma, og han skrev hovedsakelig bare kirkemusikk. Musikken hans er rolig, flytende og oppleves som behagelig for øret. Satsene hans er gjerne polyfone, stemmene er likeverdige. Stemmene imiterer hverandre og har de samme bevegelsene. Ca. all musikk han har skrevet er a cappella, av den enkle grunn at stemmene var så likeverdige at de ikke trengte noe instrument til å støtte opp med.
Lasso
Orlando di Lasso (1532-1594) var den andre store komponisten i renessansen. Han var en av komponistene fra det flamske området, og i motsetning Palestrina, som kun komponerte for kirken, var han ansatt både hos fyrster og i kirker. |
|
|
Skrevet av Mari Lesteberg
|
|
lørdag 25. august 2007 |
Gregoriansk sang
Pave Gregor den store var den som igangsatte systematiseringen av musikken som ble brukt i kirken på denne tiden, og derfor heter det gregoriansk sang.
Kjennetegnene for gregoriansk sang er:
- liturgisk (prester, nonner, paver, osv)
- fri rytmikk
- unisont
- a capella
- små, trinnvise sprang
- modale skalaer (kirketonearter)
Grunnen til at gregoriansk sang høres så avslappet og svevende ut, er at mange av de såkalte modale skalaene har liten ledetone (septimen). Bare lydisk og jonisk har stor ledetone. Her er en liste over de modale skalaene:
jonisk (vanlig dur)
dorisk
frygisk
lydisk
mixolydisk
eolisk (vanlig moll)
okrisk (ble ca. aldri brukt)
- begrenset omfang av toner
- vekselsang; kunne bli fremført antifonal (to kor som veksler) eller responsorial (forsanger og kor som veksler)
- ble fremført melismatisk (mange toner på en stavelse) eller syllabisk (lite toner pr. stavelse)
Tidlig flerstemmighet
Den aller tidligste formen for flerstemmighet så faktisk dagens lys takket være utrente sangere. Dette var rundt 1000. Kvinten er nemlig det mest konsonere intervallet etter oktaven, og utrente sangere kunne tro de sang oktaven over mens de egentlig sang i kvintparalleller. Dette fenomenet hvor melodien føres i kvint- eller kvart-paralleller kalles parallell organum. De tidligste skriftlige kildene vi har som viser at komponister hadde begynt å komponere flerstemmig musikk til bruk i kirken er fra 1100- og 1200-tallet.
Den tidligste flerstemmige musikken deles opp i to stiler: Ars antiqua - den gamle kunsten og ars nova - den nye kunsten.
Ars antiqua brukes om musikken på 1200-tallet, og to viktige komponister var Leonin og Perotin.
på 1300-tallet ble den flerstemmige musikken utviklet, og derfor ble det nå kalt ars nova, den nye kunsten. Her spilte komponisten Guillaume de Machaut (1300 - 1377) en stor rolle, musikken han skrev var mye mer avansert enn den gamle stilen fra 1200-tallet. I stemmene finnes det rytmemønster som blir gjentatt, og noen av stemmene har fått raskere noteverdier og mer bevegelse enn andre stemmer. Machaut hadde den gregorianske melodien som utgangspunkt for komposisjonene sine, og stemmeføringsreglene på denne tiden tillok fortsatt ikke bruk av terser og sekster, så denne musikken er ganske dissonerende for våre ører.
Verdslig musikk
Mye av den verdslige musikken fra middelalderen ble skrevet og fremført av riddere i Frankrike og Tyskland. Disse ble kalt trubadurer. Disse sangene var ofte ballader og handlet gjerne om kjærlighet.
Disse sangene er skrevet ned uten noteverdier, og de er enstemmige, men i motsetning til den liturgiske gregorianske sangen, hadde disse sangene faste rytmemønstre.
Hildegard von Bingen (1098 - 1179)
Hildegard von Bingen var forstander for et stort kloster, komponist, vitenskapskvinne og kanskje vår første kvinnesakskjemper
Musikken hun komponerte var enstemmig, og hun var antakelig inspirert av både den gregorianske sangen og av verdslige sanger. Det var dessuten takket være henne at kvinnene fikk lov til å synge i kor.
Instrumenter i middelalderen
- Blåseinstrumenter: treblåsere og messingblåsere
- Strengeinstrumenter: gitar og lutt, diverse strengeinstrumenter og noen harpetyper
- Slagverksinstrumenter
|
|
|
Skrevet av Mari Lesteberg
|
|
onsdag 07. mars 2007 |
|
Barokkens musikkhistorie |
|
Les mer...
|
|
|
|
|
|
|
|
Brukere Online |
|
Ingen brukere her nå |
|
|
