Kryss
Skal vi derimot spille en G-dur skala, må vi bruke en av de svarte tangentene. Dette kommer av at G-dur skalaen har et fortegn, nærmere bestemt et kryss (#). Det første kryssfortegnet gjelder alltid F-noten. Kryssets funksjon er at tonen heves et halvt trinn. Når en tone blir utsatt for et kryss, går vi et halvt trinn opp fra denne, altså til den svarte tangenten over. Men det er ikke alltid et kryss er nok i sanger vi kommer over. Det er mulig å få fortegn for 7 toner, alle i skalaen; C-D-E-F-G-A-H. Skal vi høyere opp, starter vi bare på C igjen. For å finne ut hvilken tone som får fortegn, kan vi gjøre det på to måter. Den ene er rett og slett å pugge eller bruke fortegnene så mye at man husker det. Men hvis man opererer med mange fortegn på en gang, kan det være mye å holde styr på. Hvis vi da vil være helt sikre på hvilken tone som har fått fortegn, kan vi se på hvilken linje fortegnet ligger på. For å demonstrere dette enkelt, kan vi se på G-dur skalaen igjen. Der ser vi at kryss fortegnet ligger på den øverste (femte) notelinjen. Dette er den linja den tostrøkne F-en ligger. Og hvilken tone er det første krysset for, jo nettopp F. Vi kan jo se på kryss nummer to også: det ligger i mellomrommet mellom den tredje og fjerde notelinjen. Der ligger den tostrøkne C-en. Og ganske riktig, det er C som får det andre krysset. Når en tone får kryss foran seg, får den etternavnet – iss. Så den svarte tangenten over F, er med andre ord Fiss. C med kryss foran seg, kalles Ciss. For å holde oversikt over hva de forskjellige durene heter etter hvert som flere kryss kommer til, kan vi lage regler.

Her er en:
Gamle – G-dur - et kryss, for F –
Damer – D-dur - to kryss, for F og C –
Aper – A-dur - tre kryss, for F, C og G –
Etter – E-dur - fire kryss, for F, C, G og D –
Herrer – H-dur - fem kryss, for F, C, G, D og A –
Fiss – Fiss-dur - seks kryss, for F, C, G, D, A og E –
Ciss – Ciss-dur - sju kryss, for F, C, G, D, A, E og H –

B-er
Det er ikke bare kryss som kan påvirke tonen. Vi har også b-er (b). I motsetning til kryssene, senker b-en tonen et halvt trinn. B nummer en treffer tonen H. Vi må derfor ned på ned til den svarte tangenten under H. Når en tone får en b for seg, får den etternavnet – ess. Her har vi riktignok et par unntak: b for H blir ikke ’Hess’, men B og b for A er ikke ’Aess’, men bare Ass. B for E er bare Ess. Som vi også gjorde med kryssene, kan vi finne ut hvilken tone B-en rammer, ved å se hvilken notelinje den ligger på. Også for b-er er det regler vi kan lære for å holde mer oversikt.

For eksempel:
Fader – F-dur – en b, for H -
Bevare – B-dur – to b-er, for H og E -
Esspen – Ess-dur – tre b-er, for H, E og A -
Asspen – Ass-dur – fire b-er, for H, E, A og D -
Dessuten – Dess-dur – fem b-er, for H, E, A, D og G -
Gesspen – Gess-dur – seks b-er, for H, E, A, D, G og C -
Cesspen – Cess-dur – sju b-er, for H, E, A, D, G, C og F -


Opphevelsestegn og tilfeldige fortegn
Noen ganger når vi spiller med faste fortegn, kan det noen ganger bli behov for at dette fortegnet ikke skal gjelde. For å oppheve fortegnet, kommer det et opphevelsestegn. Dette opphever fortegnet på den linja det står. Så hvis det står på den øverste linja, opphever det alle kryss/b-er for F i den takta. I neste takt gjelder fortenet igjen, hvis ikke et nytt opphevelsestegn kommer.

Noen ganger kan det også være behov for å sette inn et fortegn, men ikke at det skal vare hele tiden. Da kan det komme tilfeldige fortegn. Som opphevelsestegnet, gjelder disse bare i en takt.

Hvis du kommer ut for noter etc. som opererer med mange kryss eller b-er, er mitt råd å transponere til en annen dur. Dette kan kanskje bli litt mer trøblete hvis du spiller med instrumenter som ikke er stemt i det samme som ditt, men hvis du spiller alene og det ikke er noen spesiell grunn til å holde seg i den duren som står, ville jeg anbefalt å legge om til en dur med mindre fortegn. Sangen er akkurat den samme, men mye lettere å spille siden du har færre fortegn.