| Pianoets historie |
|
|
|
| Skrevet av Lene Marie Ramberg | |
| tirsdag 01. mars 2005 | |
|
Pianoets opprinnelse Det første vi får høre om instrumenter, finner vi tidlig i Bibelen, der står det om Jubal som var faren til alle som kunne spille på harpe eller orgel. Det første instrumentet som hadde klaviatur, var ”Hydraulis”, forløperen til det moderne orgelet. Dette ble bygget i Hellas rundt år 220 f.Kr. Allerede i det andre århundre e.Kr., ble orgelet brukt i utbredt grad under viktige festligheter i Hellas og Romerriket. De tidligste klaviaturene ble spilt med hender, håndledd, never, knær eller føtter. Helt fram til 1300-tallet, var skalaene diatoniske (med tonene GABCDEF), dette er forskjellig fra den tolvtonebaserte kromatiske skalaen vi bruker i dag. Mekanismer gjorde det mulig å kunne plassere tangentene jevnt. Utover 1400-tallet, økte bruken av kromatisme og transponering. Dette krevde kontinuerlig tilskudd av tangenter. Klaviaturvariasjoner inkluderte endringer i avstanden mellom oktavene, formen og størrelsen på tangentene, bredden på anslaget, flere enn tolv tangenter i en kromatisk skala, etc. På 1700-tallet var det vanlig at klaviaturet gikk over fem oktaver, seks på 1800-tallet og sju var vanlig rundt 1900. Dagens pianoer har som regel sju oktaver og en tredjedel, moderne orgler har vanligvis maksimum fem oktaver. Det har forekommet pianoer som har hatt et spekter på åtte oktaver. På 1400- og 1500-tallet ble det utviklet ulike typer klaviatur/strengeinstrumenter. Instrumenter med hammere inkluderte for eksempel klavikord. Under klimpreinstrumentene finner vi blant andre cembalo.
Under Barokk-epoken i Europas historie, levde det en mann som het Bartolomeo Cristofori (1655-1731). Han har fått æren for å ha oppfunnet pianoet. På denne tiden ble musikere sponset av kirken, staten og ikke minst de velstående og rike i samfunnet. Cristofori jobbet for prins Ferdinand de' Medici i Firenze i Italia. Her var oppgaven hans å vedlikeholde og designe klaviatur instrumenter. I 1698 startet han arbeidet med ”arcicembal che fa il piano e il forte” (bløt og høy cembalo). Dette nye instrumentet var en blanding av cembaloens utforming og styrke, men med klavikordets utrykkmåte. Det inneholdt et sammensatt mekanisk virkemåte med en hammer som steg mot en strenge fire ganger fortere så fort som tangentbevegelsen (i forhold til senere instrumenter gikk den åtte ganger så fort). Dette nye instrumentet hadde også et hemverk som tillot hammeren å slå tilbake fra den vibrerende strengen, et hinder som skulle hindre hammeren fra å sprette, en forskyvningsmekanisme som gjorde det mulig å spille på kun én av de to mulige strengene per tone. Dette resulterte i at man kunne redusere volumet. Dette instrumentet til Cristofori slo riktignok ikke an i Italia. Cembalospillere syntes det var vanskelig å mestre tangentene. De mente også at tonene var like, men mindre pene og bløte enn de som fantes i de beste av de daværende cembaloer. Selv hos J. S. Bach falt ikke dette instrumentet i smak. Han likte ikke de harde tangentene og den svake diskanten. Litt senere lagde en tysker ved navn Silberman en mer presis utgave av Cristoforis instrument. Bach var forøvrig veldig fornøyd med denne varianten. Både Cristofori og Silberman arbeidet med å bygge en cembalo med uttrykksfulle muligheter. På siste del av 1800-tallet var det særlig tyskere og østerrikere som stod for byggingen av høyere klavikorder. Dessverre var Cristoforis modell for kompleks, og når andre senere skulle bygge etter denne modellen, ble den veldig forenklet. 1 Cembalo: det viktigste klaverinstrumentet på 1400 – 1700-tallet. Har gjerne samme form som et flygel, Strengene blir knipset med små lærkiler eller fjærer som står i forbindelse med tangentene. Tonestyrken kan ikke reguleres ved hjelp av anslag, på større utgaver finnes det 2 manualer og registertrekk eller pedaler som bevirker at en eller flere strenger berøres av kilen eller at klangfargen endres. Instrumentet avtok i popularitet på 1800-tallet grunnet hammerklaverets(pianoets forløper, funnet opp av Cristofori) inntog. Ble på ny populær på 1900-tallet.
|








